Et brev om dem som universet fører sammen igjen og igjen

Skjebnen har en forunderlig håndskrift. Det hender at to mennesker ser hverandre for første gang lenge før deres veier virkelig krysses. Ett langt blikk, der et tydelig ønske om å gå bort, snakke, invitere på date kan leses — mens dere begge ennå er helt frie. Men i det øyeblikket tar sjenansen og fryktsomheten overhånd. Skrittet blir ikke tatt, veiene skilles, men minnet om dette blikket blir av en eller annen grunn værende inni en.

Det går lange åtte eller ni år. Og plutselig åpnes en dør, livet fører dere sammen igjen, og i stillheten skjer en øyeblikkelig, gjennomtrengende gjenkjennelse. Alt inni en roper at dette ikke er tilfeldig, men nå er det mannlig ego, frykt eller andres omstendigheter som hindrer en i å si de enkle ordene høyt: «Jeg elsker deg. Jeg har følelser for deg». Og igjen — et farvel i årevis.

Men universet elsker fullførte historier. Når vi ikke våger å ta valget første gang, visker det ikke ut følelsen — det gir oss en sjanse igjen, og igjen, og igjen. Det vil gjenta hendelsene og føre dere sammen helt til dere endelig kaster frykten og tar deres virkelige beslutning.