Sider uten ord: Retten til å skrike og til stillhet

Bak den staselige fasaden til enhver sterk kvinne skjuler det seg alltid et rom som ingen kjenner. Et sted hvor usagt smerte samler seg, hvor krenkelser gjemmer seg, og hvor kvinnen blir trett av å være en steinmur for alle rundt seg.

I VIA AD ME-kulturen finnes en lov: her er det ingen tilskuersal. Her finnes ingen dommer, ingen likes og ingen andres nysgjerrige blikk.

Noen ganger trenger man bare å tie. Være der hvor det ikke finnes bokstaver, men bare du og pausen. Og noen ganger — å etterlate en tanke som tale: få sagt det høyt i ensomhet med seg selv, gråte i mørket, slippe ut den oppdemmede vreden og vite at dette sjeleskriket for alltid vil forbli forseglet i hemmelighet. Renielsen skjer ikke offentlig. Den skjer bak kulissene, i den velsignede stillheten.